Å kunne kjenne regnet mot kinnet, kunne føle sorg.
Å gi av seg selv, bake en kake, kunne kjenne en smak i munnen.
Å ha øyne å se med/kontra være blind.
Dette er et av mine favorittdikt.
Min elste sønn er autist, unik og varm.
Eg kan
Eg skriv ikkje fint, og eg les ikkje fort,
Så meg er det lett nok å terge.
Men gjeld det å springe av stad som ein hjort
å dukke i elva
å klatre…
Jau, det kan eg greie, ja det går nok an
om nokon vil seie dei trur at eg kan!
Eg somlar og rotar, sit aldri i fred,
eg får nok aldri ferdig ei lekse.
Men gjeld det å lokka ei mor til å le,
ein hund til å danse,
ein blom til å vekse…
Jau, det kan eg greie, ja det går nok an
om nokon vil seie dei trur at eg kan!
Eg greier mest aldri å fanga ein ball,
eg spring nok, men stega er tunge.
Men gjeld det å stella ein hest i ein stall,
ein sjuk i ei seng
og ein ørliten unge…
Jau, det kan eg greie, ja det går nok an
om nokon vil seie dei trur at eg kan!
(Ingvar Moe)
.JPG)
Nok et betydningsfullt dikt av Ingvar Moe. Han skriver så utrolig godt.
SvarSlettDu har nok hatt mange og store utfordringer med din sønn, men det er rart hvor sterk man kan bli når det kreves. Og det gir en utrolig gevinst: Ydmykhet overfor livet.
Astrid
Ja vi må alle være flinkere til å se det unike ved oss selv og våre liv.I dag har jeg hatt en kamp med min adhd datter.Nekter å ta medisinen sin.Ser ikke selv hvordan hun blir.En sliten mamma blir sinna og datteren blir enda mer steil.Vel nå har det roet seg og sitter og tenker på alt det unik ved henne og med meg selv.Viktig å holde fast på det som er bra når det raser som værst i hjertet og hodet på en mamma.
SvarSlett