Til ettertanke...
I går var jeg på skoleavslutning til sønnen min Sverre som har en grad av ADD.
Han går på en spesialskole for elever med ulike funksjonshemninger.
I slike sammenhenger blir jeg ord fattig, rørt og tar lett til tårene, fordi det gir meg et perspektiv på livet hvor heldig jeg tross alt er som har et "såpass" velfungerende barn/ ungdom.
Jeg kan nesten ikke se på barn i rullestol uten å få klump i halsen, og kjenne gråten, sorgen og håpløsheten.
Barna på skolen har mange forskjellige syndrom, noen her helt multihandikappede, Downs, og andre diagonoser.
Sterke intrykk på en slik kveld da de som ikke er født så friske som vi er, som sitter i en stol, og blir sittende der resten av livet.
Noen snakker med tegnspråk, noen ikke språk i det hele tatt.
Men felles for dem alle både foreldre og barn.. LIVSGNIST gleden av å leve, gleden av å være annerledes, gleden av å bli ELSKET, og gleden av å eksistere.
.JPG)
